Passasje.

30.03.11

Det spraker i høytalerne av kneiker
passert

et sirupsøyeblikk
av en tiendedel.

Vi måtte spørre hverandre;
Hva tenkte du på nå?

Ordløs påminnelse
om dette noe som
beveget seg i
oss igjen.

Reklamer

1929.

28.02.11

Indre reisverk
bygger bane av jern,
mot Nordland.

Muskler bryter karenes plagg
i stamp.

Jentenes metakarp
og tjuefem knokler
i fingre, under   lag
av lær og  overhud.

Arbeidstimer
tvinges ut
av tøy i kokende
vann.
Skinner og bein

mot Nordland.

Klokken
lommeboken
gebisset

så pent plassert
på kjøkkenbordet.

Hvor var du
idet han tråkket ned
elvebunnen
bestemt mot det dypeste mørket.

Kanskje

handlet du
litt melk
til kaffen?

Idag er du klar i
toppen
som høstsola
spør du om alt

For idag vet du hvem jeg er
Du insisterer på mere kakskiv
med ost og syltetøy på

samtidig

mens du går
i nittigraders vinkel
bort til skuffen.

– Nuperella hete dæm
sier du og legger
hvite små hekleduker
i hendene mine, laget før
skjelven tok deg.

Saktesommer.

30.10.10

Rart at jeg sitter her
og tenker på den røde fargen
du malte tåneglene med.
Kroppen min var så kort da jeg var liten.
Jeg var nærmere føttene dine, skoene dine og skjørtekanten,
da.
Nå ruver jeg over deg som en flyvemaskin.
Jeg må rope ned til deg, for du hører knapt, og fuglenavn har satt seg i synet

Men jeg husker
varme seige somre,
hvor du stod på trappa di
med lange tær som stakk litt ut over
damesandalene
og rød lakk på alle ti –
armene hvilende i kors
og jeg stod andpusten
på grusen inne i gården
med spørsmål om solbæris.

Radio.

28.09.10

Seks fot under glemte trau
ble Tandberg tråkket ned,
av tunge blekrosa grynt.

For mange nye blikk
i lita bygd
med rykter om dødsstraff
i ett samlet reich.

Var det for henne,
for barnet – du
bredbeint på tunet
hogde løs
på kassen  av lyd
med øks.

Er du ufarliggjort        her              – av meg?
Mellom tidløse bilder av menneskelig omsorg:
Den som fortsatt ikke   er  – av verdi stor nok
så tillaget naturlig                                         … og kvinnelig.

Tosomheten med radio
hver lørdagskveld i femti år.
Før oldefar glemte at kopp heter kopp,
med frekvensen stilt inn på ‘Dansefoten’.
Kroppsvarme gjennom ei skjorte.
Innesko beveger seg til gamle poplåter,
skaper sirkel på småkalde tregolv.

11.02.10

Det er når du står med hendene lent mot håndtaket – mens du venter på deigbakst som snart har den riktige lysebrune farven på motsatt side av varmt glass, at ryggen din blir så uvant rett. Jeg står og ser på deg en stund, ingen unødvendige ord. Så trekker jeg inn duften av ferske boller og da smiler du så lurt til meg at jeg får et klart glimt av ryggen din, en gange – slik den var.
Lenge før jeg var i nærheten av å være en tanke.