30.03.12


Morgenkvisten brytes
av lyder,
av ord.

Døden døden.

Hjertepumpa mi slår
tre tunge faste slag,
et forsinket varsel.

Fordi tanken aldri falt inn.

Morgenvarme laken
og hysjende hender
forsøker å vugge
men jeg må opp,
hente den svarte kjolen
opp av skittentøyskurven
og pakke den ned, dra oppover.
Jeg må reise, ta farvel, igjen.

Datteren din som løftet
meg opp da
ingen andre visste hvordan.

Jeg vasker ansiktet,
pusser emalje med en børste
og tenker på deg,
på slutten.
Da du med forundring i stemmen
forklarte hvor tunge sengeteppene
var blitt.

Jeg teller på fingrene.
Lengden av mitt liv
ble det du fikk mer av.

Jeg flyr,
ser ned på skog,
ser vekk fra de andre.

Så kysser jeg pannen, døden har polert den så glatt, så fin.
Jeg stryker håret, kinnet, Bestemor
ikledd en kjole av perler og farger
i en hvit hvit kiste,
akkurat som din.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: