30.03.12


Morgenkvisten brytes
av lyder,
av ord.

Døden døden.

Hjertepumpa mi slår
tre tunge faste slag,
et forsinket varsel.

Fordi tanken aldri falt inn.

Morgenvarme laken
og hysjende hender
forsøker å vugge
men jeg må opp,
hente den svarte kjolen
opp av skittentøyskurven
og pakke den ned, dra oppover.
Jeg må reise, ta farvel, igjen.

Datteren din som løftet
meg opp da
ingen andre visste hvordan.

Jeg vasker ansiktet,
pusser emalje med en børste
og tenker på deg,
på slutten.
Da du med forundring i stemmen
forklarte hvor tunge sengeteppene
var blitt.

Jeg teller på fingrene.
Lengden av mitt liv
ble det du fikk mer av.

Jeg flyr,
ser ned på skog,
ser vekk fra de andre.

Så kysser jeg pannen, døden har polert den så glatt, så fin.
Jeg stryker håret, kinnet, Bestemor
ikledd en kjole av perler og farger
i en hvit hvit kiste,
akkurat som din.

Reklamer

Jeg vet ikke
om jeg vil
kalle det
et mørke.

Et ugjenkallelig
opphør
av bevegelse,
morgenrutiner, kveldsstell
og utallige kamper
i kinasjakk.

Vi som fortsatt står
vi ser –
på det hvitmalte
treverket, som
omslutter det som var deg.
Jeg ser deg i øynene
til de andre
og hendene dine har
med frost og vind
brodert et landskap
av blomster
på stentrappene utenfor
kapellet.