Det å falle mot jorden/Horisonten sett fra et bilvindu.

01.12.11

Hva skjer når et menneske, fordi det snart har levd i ett århundre – begynner å falle?
Det ble et samtaleemne, over telefonen, over kaffen.
-Jeg tror hun faller.
”Hu dætt sjø.”
Men hun vil ikke si noe om det til oss andre.
Det ble et vendepunkt for deg, at tyngdekraften plutselig tok over når du stod på gulvet ditt. Nå bor du på et hjem hvor de ansatte kommer løpende når det skjer.
100 år i historieboken føles som et glimt men et århundre risset inn i et ansikt er så uendelig lang tid. Alle de fysiske sekundene, svingningene i et atom i atommurene, som har blitt til dine år, et levd liv.
Jeg tenker på alt du har sett, hørt og luktet. Da du stod bøyd over en vaskestamp i konfirmasjonsalder, med ansvar for arbeidstøyet til både faren din og de andre mannfolkene som bygde Nordlandsbanen. Fyringa med ved for å få vannet varmt, deretter bæringa av de tunge tjukke plaggene ned til elva. Den lave nattlyden av moren din som satt oppe og strikket da du egentlig skulle sove. Moren din som jobbet hele tida, hun som startet en av den første arbeiderkvinneforeningene i Nord-Trøndelag. Duftene og fargene fra de forskjellige blomstene i butikken på Levanger hvor du jobbet en periode. Pipelukta i huset til ingeniøren da du var hushjelp. Eller parfymene til damene du ekspederte i Botuiqe31 i Trondheim. Følelsen av kjolestoffene du rettet, la opp og sydde, mot håndflatene dine, mot fingertuppene.

Alle bildene i albumene, hvor du sitter omringet av multer, tytte- eller blåbær med et smil. Hvilende på knauser og fjellplatå. På oversida av jordskorpen på en 4.5 milliarder år gammel klump snurrende rundt seg selv. Da falt du ikke. Da kjørte du bil, med Oldefar. Over hele Norge og Sverige, roadtrips langs kysten og i innland, på befriende måfå. Med en stor oransje combicamp montert til tilhengerfestet.

Hvis naturlig betyr vanlig, så må det være fordi naturen er. Det kan ufrivillig minne om en gudstjeneste, ordene. Men det var der dere fikk være dere selv. For dere selv. På steder valgt ut fra horisonten sett fra et bilvindu. Jeg har et bilde i meg, av at du slår opp øynene mot et impregnert appelsinfarvet bomullsmekka fylt med dagslys, står opp og går ut og kjenner på sola. Du stiller deg kanskje med ryggen inntil et tre og hører vinden ta tak i tjukke seige greiner like over hodet ditt. Barfot mot planeten, tuslende i lyng mens kroppen tar opp frie elektroner, som var de antioksidanter, fra lagene av jord, sand og fjell. Helt ned til den kontinentale litosfæren. Flerfoldige kilometer innover, der under fotbladene. Energi helt fra mantelstrømmen, lavamassen, drevet av den heiteste varmen fra det innerste i en blågrønn globus.

Hva skjer når man faller? Er det magnetfeltet som sender ut en påmminelse? Som en kjerne som sakte men sikkert trekker en mot seg. Tilbake til gode gamle Tellus, som allikevel er så ung. Et fall mot jorden. Som en bemerkelseverdig Mufasa med beinskjørhet og perlekjede. Først du. Så meg. En annen gang.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: