11.02.10

Det er når du står med hendene lent mot håndtaket – mens du venter på deigbakst som snart har den riktige lysebrune farven på motsatt side av varmt glass, at ryggen din blir så uvant rett. Jeg står og ser på deg en stund, ingen unødvendige ord. Så trekker jeg inn duften av ferske boller og da smiler du så lurt til meg at jeg får et klart glimt av ryggen din, en gange – slik den var.
Lenge før jeg var i nærheten av å være en tanke.

Reklamer

Én kommentar to “”

  1. NoraWE Says:

    det var veldig poetisk,og fint:-) Fast leser fra no av!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: