30.03.12


Morgenkvisten brytes
av lyder,
av ord.

Døden døden.

Hjertepumpa mi slår
tre tunge faste slag,
et forsinket varsel.

Fordi tanken aldri falt inn.

Morgenvarme laken
og hysjende hender
forsøker å vugge
men jeg må opp,
hente den svarte kjolen
opp av skittentøyskurven
og pakke den ned, dra oppover.
Jeg må reise, ta farvel, igjen.

Datteren din som løftet
meg opp da
ingen andre visste hvordan.

Jeg vasker ansiktet,
pusser emalje med en børste
og tenker på deg,
på slutten.
Da du med forundring i stemmen
forklarte hvor tunge sengeteppene
var blitt.

Jeg teller på fingrene.
Lengden av mitt liv
ble det du fikk mer av.

Jeg flyr,
ser ned på skog,
ser vekk fra de andre.

Så kysser jeg pannen, døden har polert den så glatt, så fin.
Jeg stryker håret, kinnet, Bestemor
ikledd en kjole av perler og farger
i en hvit hvit kiste,
akkurat som din.

Reklamer

Jeg vet ikke
om jeg vil
kalle det
et mørke.

Et ugjenkallelig
opphør
av bevegelse,
morgenrutiner, kveldsstell
og utallige kamper
i kinasjakk.

Vi som fortsatt står
vi ser –
på det hvitmalte
treverket, som
omslutter det som var deg.
Jeg ser deg i øynene
til de andre
og hendene dine har
med frost og vind
brodert et landskap
av blomster
på stentrappene utenfor
kapellet.

30.11 15:58

30.01.12

Jeg fant en gammel bussbillett i den sorte skinnvesken din,
den som hang i den tomme gangen i leiligheten din med utsikt mot elva.
Nå står det nye hus der og blokkerer horisonten
og jeg må tvinge bort synet av
deg i en sykehusseng.

Det står Trondheim Trafikkselskap på billetten.
To minutter på fire, den tredevte november, trykket i blått.
Honnørbillett, kroner elleve
(maskinlyden av når den skrives ut, rive den av, gå innover)
rullende på tunge sorte hjul gjennom sentrum.
Du med hvite krøller og jeg et midtbybarn med lomma full av Bugg.
Bankende hjerter: avhengig av hverandre, en kollektiv transport.

– Jeg håper hun slipper å ha det vondt lenge sier Bestemor
og jeg nikker og griner og Bestemor, fjellet mitt som aldri gråter,
har den roen i stemmen som man ikke kan forklare, men som forklarer alt.

Og jeg tenker at det er lenge siden bussbilletten var en hvit papirlapp.

Hva skjer når et menneske, fordi det snart har levd i ett århundre – begynner å falle?
Det ble et samtaleemne, over telefonen, over kaffen.
-Jeg tror hun faller.
”Hu dætt sjø.”
Men hun vil ikke si noe om det til oss andre.
Det ble et vendepunkt for deg, at tyngdekraften plutselig tok over når du stod på gulvet ditt. Nå bor du på et hjem hvor de ansatte kommer løpende når det skjer.
100 år i historieboken føles som et glimt men et århundre risset inn i et ansikt er så uendelig lang tid. Alle de fysiske sekundene, svingningene i et atom i atommurene, som har blitt til dine år, et levd liv.
Jeg tenker på alt du har sett, hørt og luktet. Da du stod bøyd over en vaskestamp i konfirmasjonsalder, med ansvar for arbeidstøyet til både faren din og de andre mannfolkene som bygde Nordlandsbanen. Fyringa med ved for å få vannet varmt, deretter bæringa av de tunge tjukke plaggene ned til elva. Den lave nattlyden av moren din som satt oppe og strikket da du egentlig skulle sove. Moren din som jobbet hele tida, hun som startet en av den første arbeiderkvinneforeningene i Nord-Trøndelag. Duftene og fargene fra de forskjellige blomstene i butikken på Levanger hvor du jobbet en periode. Pipelukta i huset til ingeniøren da du var hushjelp. Eller parfymene til damene du ekspederte i Botuiqe31 i Trondheim. Følelsen av kjolestoffene du rettet, la opp og sydde, mot håndflatene dine, mot fingertuppene.

Alle bildene i albumene, hvor du sitter omringet av multer, tytte- eller blåbær med et smil. Hvilende på knauser og fjellplatå. På oversida av jordskorpen på en 4.5 milliarder år gammel klump snurrende rundt seg selv. Da falt du ikke. Da kjørte du bil, med Oldefar. Over hele Norge og Sverige, roadtrips langs kysten og i innland, på befriende måfå. Med en stor oransje combicamp montert til tilhengerfestet.

Hvis naturlig betyr vanlig, så må det være fordi naturen er. Det kan ufrivillig minne om en gudstjeneste, ordene. Men det var der dere fikk være dere selv. For dere selv. På steder valgt ut fra horisonten sett fra et bilvindu. Jeg har et bilde i meg, av at du slår opp øynene mot et impregnert appelsinfarvet bomullsmekka fylt med dagslys, står opp og går ut og kjenner på sola. Du stiller deg kanskje med ryggen inntil et tre og hører vinden ta tak i tjukke seige greiner like over hodet ditt. Barfot mot planeten, tuslende i lyng mens kroppen tar opp frie elektroner, som var de antioksidanter, fra lagene av jord, sand og fjell. Helt ned til den kontinentale litosfæren. Flerfoldige kilometer innover, der under fotbladene. Energi helt fra mantelstrømmen, lavamassen, drevet av den heiteste varmen fra det innerste i en blågrønn globus.

Hva skjer når man faller? Er det magnetfeltet som sender ut en påmminelse? Som en kjerne som sakte men sikkert trekker en mot seg. Tilbake til gode gamle Tellus, som allikevel er så ung. Et fall mot jorden. Som en bemerkelseverdig Mufasa med beinskjørhet og perlekjede. Først du. Så meg. En annen gang.

31.07.11

Fysiske sekund,
svingninger i et atom,
ble til dine år –

   På oversiden av ei jordskorpe,
fire komma fem millarder år,
sirklende rundt seg selv.

11.06.11

Trinne grener
av slekt
beveger seg.

Inne i en bunkers som
nå er et et lager,
helt ved enden av rommet,
på hyllen over kleshengerne med
ubrukte dressbukser fra Arne&Rønningen,
ligger stablet brukte kalendere
av tynn gulnet papp.

Nummer tre viser dagene fra 1945.
På den syvende mai har noen
skrevet fred med blå kulepenn.

25.04.11